Vokativ på serbisk – når ordet bytter form fordi du tiltaler noen

På norsk tenker vi sjelden over hva som skjer når vi roper på noen. Vi sier "Marko, kom hit!", og navnet blir stående akkurat som det er. Slik er det ikke på serbisk. Der finnes en egen form – vokativ – som ordet får nettopp fordi du henvender deg direkte til den du snakker med. Det er denne formendringen som er det nye for oss som har norsk som morsmål: selve ordet skifter, ikke bare tonefallet. Vokativ er tiltaleformen. Du bruker den når du roper på noen, hilser, eller innleder et brev ("Kjære venn,"). Den er verken subjekt eller objekt – den står for seg selv og blir som regel skilt ut med komma. Det viktige å merke seg er at det bare er substantivet som bytter endelse. Adjektivene beholder grunnformen sin. Hankjønnsord som ender på en hard konsonant, får -e: brat blir brate ("Brate, jesi li tu?"), og Jovan blir Jovane. Ender ordet derimot på en myk konsonant (č, ć, đ, lj, nj, š, ž, j), får det -u i stedet: prijatelj blir prijatelju. Derfor heter en brevinnledning "Dragi prijatelju, hvala ti na pomoći." – altså ikke prijatelj. Det er en klassisk felle å la nominativen stå igjen i skriftlig tiltale. Hunkjønnsord på -a ender på -o: žena blir ženo, majka blir majko ("Majko, gde si bila?"), og Ana blir Ano ("Ano, dođi ovamo!"). Men ikke overdriv. Mange navn blir stående uendret i dagligtale – derfor sier man helt naturlig "Marko, dođi!" og ikke en konstruert form. Hverdagsord som mama blir vanligvis også stående: "Mama, gde si?" Den vanligste feilen vi gjør, er faktisk å tvinge på en endelse der serberne selv bare bruker navnet slik det er. Så lær systemet, men lytt til hva folk faktisk sier.