Refleksive verb i serbisk – partikkelen „se”
<p>Mange serbiske verb kan ikke skilles fra partikkelen <strong>se</strong>: <em>zvati se</em> (å hete), <em>osećati se</em> (å føle seg), <em>vraćati se</em> (å komme tilbake). Som norsktalende kjenner du igjen tanken — vi har også refleksive verb med <em>seg</em>, som „føle seg” og „skynde seg”. Men det er nettopp her fella ligger. På norsk står <em>seg</em> som regel tett etter det bøyde verbet og blir der: „hun føler seg trøtt”, „han skynder seg”. På serbisk oppfører <em>se</em> seg helt annerledes, for det er en <strong>klitisk</strong> partikkel uten eget trykk, og den følger sin egen plasseringsregel.</p><p>Hovedregelen heter <strong>andreplassen</strong> (Wackernagels lov): <em>se</em> kan aldri stå først i setningen, men lener seg på det første trykksterke ordet. Hvis verbet innleder setningen, kommer <em>se</em> rett etter: <em>„Zovem se Ana.”</em> (Jeg heter Ana.) Men hvis et annet ord åpner setningen, hopper <em>se</em> dit og forlater verbet: <em>„Uvek se žurim.”</em> (Jeg skynder meg alltid.), <em>„Sutra se vraćam kući.”</em> (I morgen kommer jeg hjem.) Legg merke til forskjellen fra norsk: vårt <em>seg</em> blir sittende ved verbet uansett hva som står foran, mens serbiskens <em>se</em> flytter seg til andreplassen.</p><p>Møter <em>se</em> en hjelpeverbsklitika i samme setning, er rekkefølgen fast: først <em>sam/si/je</em>, så <em>se</em>. Det heter <em>„Vratio sam se kući.”</em> (Jeg har kommet hjem.) og aldri *vratio se sam*.</p><p>Tre feil er lette å gjøre. Den første er å sette <em>se</em> først — *Se zovem Ana* er feil, det skal være <em>„Zovem se Ana.”</em>. Den andre er å glemme partikkelen, for uten den endres betydningen. <em>„Kako zoveš?”</em> betyr „hvem ringer du til?”, mens <em>„Kako se zoveš?”</em> betyr „hva heter du?”. Den tredje er å lime <em>se</em> fast til verbet når et annet ord innleder setningen — sammenlign <em>„Žurim se.”</em> med <em>„Uvek se žurim.”</em>, der adverbet trekker partikkelen fram.</p><p>Trikset er altså todelt: lær hvert verb sammen med <em>se</em> som ett oppslagsord (<em>osećati se</em> — <em>„Osećam se dobro.”</em>), men se på plasseringen som et spørsmål om ordstilling, ikke om bøying. Det er forskjellen på stotrende og naturlig serbisk.</p>
Eksempler
- Kako se zoveš? What is your name?
- Osećam se dobro. I feel good.
- Vraćam se kući. I'm going back home.
Hele leksjonen
Alt i videoen, som tekst.
-
Vil du spørre noen hva de heter? Uten det bittelille ordet — se — går det ikke. Du trenger det for å presentere deg og for å si hvordan du har det. Mange verb bærer det se. La oss lære hvor det hører hjemme.
-
Her er poenget. Svært mange serbiske verb går i par med ordet se. Det se er en del av verbet — lær dem sammen, som én helhet. Zvati se betyr å hete noe. Osećati se betyr å føle seg på en viss måte. Vraćati se betyr å gå tilbake.
-
Se hvor mange de er, overalt rundt deg. Til venstre verb med se som du trenger hver dag: zvati se, osećati se, vraćati se, žuriti se. Til høyre noen uten se, så du ser forskjellen: raditi, pisati, čitati. Se er ikke tilfeldig — det hører til bestemte verb.
-
La oss starte med det du sier den første dagen — å spørre om navn. Legg merke til hvor se står: Kako se zoveš? Hva heter du? Verbet er zvati se, men se står ikke ved verbet — det hopper rett etter det første ordet kako. Husk den plassen.
-
Og svaret på spørsmålet bærer også se. Når du presenterer deg, sier du: Zovem se Ana. Jeg heter Ana. Ordrett: zovem se Ana — jeg kaller meg Ana. Du ser at se kommer rett etter verbet zovem, fordi verbet står først. Se vil ha andreplassen i setningen.
-
Her kommer hovedregelen. Se er en klitikon — et kort, trykklett ord som aldri står først i setningen og aldri er trykksterkt. Det lener seg mot det første ordet og stiller seg rett etter det — på den såkalte andreplassen. Samme regel gjelder for sam, si, je. Klitikoner elsker andreplassen.
-
La oss se andreplassen i praksis. Vil du si hvordan du har det, bruker du osećati se: Osećam se dobro. Jeg har det bra. Verbet osećam står først, så se kommer rett etter det, på andreplassen, og først da dobro. Rekkefølgen er: verb, se, resten. Begynn aldri en setning med se.
-
Se nå hva som skjer når setningen ikke begynner med verbet. Kommer et annet ord først, fester se seg til det: Vraćam se kući. Jeg er på vei hjem. Verbet står først, så se kommer etter det. Men i Sutra se vraćam kući er det første ordet sutra, så se hopper etter det — langt fra verbet vraćam.
-
Sammenlign to setninger med verbet žuriti se. Når verbet begynner, står se rett etter det: Žurim se na posao. Jeg skynder meg på jobb. Og hvis setningen begynner med Uvek, se hvordan se flytter seg framover: Uvek se žurim ujutru. Jeg skynder meg alltid om morgenen. Se alltid på andreplassen.
-
Og hva når flere klitikoner møtes på én gang? De stiller seg i en bestemt rekkefølge. Sam, si, je kommer først, og se kommer etter dem. Derfor sier du vratio sam se, ikke vratio se sam. Verbklitikonet først, se etter det.
-
Se det i fortid. Vil du si at du gikk hjem i går: Vratio sam se kući. Jeg gikk tilbake hjem. To klitikoner sammen: sam og så se, akkurat i den rekkefølgen, rett etter det første ordet vratio. Aldri omvendt.
-
Og nå den største fellen — grunnen til at du er her. Ikke begynn en setning med se, og ikke lim det alltid tett inntil verbet. Se zovem Ana høres feil ut, fordi se ikke kan stå først. Det må stå etter det første ordet: Zovem se Ana. Andreplassen, alltid.
-
Og den andre vanlige feilen — du utelater rett og slett se. Uten det endrer verbet betydning eller finnes ikke. Kako zoveš? betyr hvem ringer du, hvem inviterer du, ikke hva heter du. Uten se spør du om noe helt annet. Ikke dropp det.
-
La oss oppsummere. Mange verb bærer se — zvati se, osećati se, vraćati se — og det er en del av verbet, så lær dem sammen. Se er en klitikon: aldri det første ordet, alltid på andreplassen, etter klitikoner som sam. Og ikke glem det — uten se betyr setningen noe annet.