Serbisk «biti» i presens: korte og fulle former
Verbet biti betyr «å være», og det er nok det første verbet du virkelig trenger på serbisk. Det spesielle er at hver person har to former i presens: en kort og en full. De korte formene er: sam, si, je, smo, ste, su. De fulle formene er: jesam, jesi, jeste, jesmo, jeste, jesu. Begge betyr akkurat det samme – det handler ikke om mening, men om trykk og plassering i setningen. De korte formene er trykklette og brukes i vanlig tale. Det viktige er at de er enklitikker: de kan aldri stå først i en setning, men må stå på andreplass. Derfor er «Sam Ana» feil – det riktige er «Ja sam Ana» (Jeg er Ana). Du sier «Ja sam student» (Jeg er student) og «Ona je umorna» (Hun er sliten), og i begge tilfeller kommer den korte formen etter det første leddet. På samme måte: «Mi smo kod kuće» (Vi er hjemme). De fulle formene bruker du når du trenger noe som kan stå alene eller fremst. De starter setninger, gir trykk og brukes som korte svar: på spørsmålet «Jesi li gladan?» (Er du sulten?) svarer du rett og slett «Jesam» (Ja, det er jeg). Mange ja/nei-spørsmål dannes nettopp med den fulle formen pluss li. For oss som har norsk er det én ting å være obs på: på norsk har vi bare én presensform – er. Serbisk har derimot to former for hver person, og den korte må stå på andreplass i setningen. Det finnes ikke noe norsk motstykke til den korte, trykklette «sam» som ikke kan stå alene – så her må du legge om litt. Trøsten er at logikken er enkel når du har sett den et par ganger: kort form midt i setningen, full form når du svarer eller legger trykk.
Eksempler
- Ja sam student. I am a student.
- Ona je umorna. She is tired.
- Jesi li gladan? Are you hungry?
Hele leksjonen
Alt i videoen, som tekst.
-
Denne feilen avslører deg straks som nybegynner i serbisk: å begynne en setning med ordet for er. Det kan rett og slett ikke stå først — og å forstå hvorfor åpner språkets viktigste verb.
-
Verbet er biti, være. Det er serbiskens vanligste verb, og det har en vri nesten ingen språk har.
-
Være har to presensformer per person: en kort, ubetont for hverdagen, og en lang, betont for ettertrykk eller for å begynne en setning.
-
La oss se de korte formene fullt ut. Det er dem du sier i nesten hver setning. Hør hvor lette og raske de er — de lener seg nesten på ordet foran. sam, si, je, smo, ste, su
-
Her i praksis. Jeg er student. Ordet sam står på andreplass, rett etter ja. Ja sam student.
-
En til. Hun er trøtt. Den korte formen av er er je — igjen andre, lent på ordet foran. Ona je umorna.
-
Og i flertall: Vi er hjemme. Smo betyr er for vi, pent plassert på andreplass. Mi smo kod kuće.
-
Mønsteret i alle tre: den korte formen kommer aldri først. Den er et klitikon, for lett til å begynne, så den glir til andreplass.
-
Dette er den klassiske nybegynnerfella. Du kan ikke si Sam Ana for Jeg er Ana — klitikonet har ingenting å lene seg på. Sett et ord foran, som ja, og sam har sin plass på andreposisjon. Ja sam Ana.
-
Og om du vil begynne med være, for å svare Ja, det er jeg? Da lyser den fulle formen. Jesam står alene som et sterkt jeg er. Jesam.
-
Den fulle formen stiller også mange ja-nei-spørsmål. Er du sulten? begynner med Jesi, fulgt av den lille spørrepartikkelen li. Jesi li gladan?
-
En arbeidsdeling: i setningen kort form på andreplass. For å begynne, svare ja det er jeg eller legge trykk, den fulle formen.
-
Husk tre ting. Korte formen — sam, si, je, smo, ste, su — står på andreplass og begynner aldri setningen. Fulle — jesam, jesi — er for ettertrykk og spørsmål.