Serbisk «da» + presens som erstatning for infinitiven
På norsk setter vi uten videre en infinitiv etter «ville», «måtte» eller «kunne»: «jeg vil gå», «jeg må jobbe». Serbisk gjør det annerledes i dagligtale: det erstatter som regel infinitiven med «da» + presens. I stedet for det litt boklige «Hoću ići» sier en serber derfor helt naturlig «Hoću da idem» (jeg vil gå), og i stedet for «Moram raditi» sier han «Moram da radim» (jeg må jobbe). Verbet etter «da» er en ekte, bøyd presensform som retter seg etter subjektet sitt i person og tall. Den viktigste regelen handler om subjektet. Når subjektet til hovedverbet og subjektet til presens er det samme, er infinitiven fortsatt mulig, men «Hoću da idem» høres mye mer levende ut. Når subjektene er ulike, blir infinitiven umulig — da må det «da» + presens til. Derfor betyr «Hoću da ideš» «jeg vil at du skal gå»: presens retter seg etter andre person. Nettopp dette uttrykker norsk med en «at»-setning, og på serbisk fyller «da» + presens denne rollen. Man kan ikke si «Hoću ići ti»; den eneste riktige formen er «Hoću da ideš». Konstruksjonen dukker opp etter verbene du bruker hele tiden: hteti (ville), morati (måtte), moći (kunne), trebati (burde), željeti (ønske). Se hvordan presens endrer seg etter person: da idem, da ideš, da ide, da idemo, da idete, da idu. Den bærer også råd og mild plikt godt — «Treba da učiš» (du bør lese) — samt tillatelse — «Možeš da dođeš sutra» (du kan komme i morgen). Husk: i stedet for infinitiv «da» + presens; la presens rette seg etter subjektet; og når subjektene er ulike, er «da» + presens obligatorisk.
Eksempler
- Hoću da idem. I want to go.
- Hoću da ideš. I want you to go.
- Treba da učiš. You should study.
Hele leksjonen
Alt i videoen, som tekst.
-
Hoću ići er riktig, men høres ut som hentet fra en gammel bok. I talespråk sier vi noe helt annet.
-
På serbisk erstatter man veldig ofte infinitiven med konstruksjonen da pluss presens. I dagligtalen er den det naturlige valget etter verb som hteti, morati og moći.
-
Slik ser det ut. Infinitiven ići gjør vi om til da idem. Hovedverbet er det samme, det andre verbet står i presens og retter seg etter subjektet i person og tall.
-
Vi begynner med det enkleste. Etter verbet hteti sier vi naturlig: Hoću da idem.
-
Likedan etter morati. Det andre verbet står i presens og retter seg etter subjektet: Moram da radim.
-
Siden presens retter seg etter subjektet, endrer formen etter da seg etter person. For verbet ići ser det slik ut: da idem, da ideš, da ide, da idemo, da idete, da idu.
-
Og nå det viktigste. Subjektet til hovedverbet og subjektet til presens trenger ikke å være det samme. Når de er like, sier du hoću da idem — ja hoću, ja idem. Men vil du at noen andre skal gjøre noe, retter presens seg etter den andre personen.
-
Slik høres det ut når noen andre skal gjøre noe. Ja hoću, men ideš ti: Hoću da ideš.
-
Og nettopp her gjelder hovedregelen. Når subjektene er ulike, fungerer ikke infinitiven — du må bruke da pluss presens. Du kan ikke si hoću ići ti; det eneste riktige er hoću da ideš.
-
Konstruksjonen bærer også et råd eller en mild plikt. Etter verbet trebati sier vi: Treba da učiš.
-
Også etter moći for tillatelse eller mulighet kommer da pluss presens: Možeš da dođeš sutra.
-
Pass på én ting til. Når subjektene er like, er infinitiven riktignok riktig, men høres formell og boklig ut. I samtale er da pluss presens mer naturlig — velg derfor hoću da idem i stedet for hoću ići.
-
Husk: bruk da pluss presens i stedet for infinitiven, la presens samsvare med subjektet, og når subjektene er ulike, er da pluss presens obligatorisk.