Dativ på serbisk — mottakerens kasus
På norsk gir du boka til broren din: vi viser mottakeren med ordstilling eller med ordet «til». Substantivet selv står helt uforandret — «bror» er «bror» enten han gir eller får. Serbisk gjør det stikk motsatt. Der legges hele jobben inn i selve ordet: endelsen forteller hvem som er mottaker. Denne formen kalles dativ (dativ), og den svarer på spørsmålet kome? (til hvem?) eller čemu? (til hva?). Det er det vi på norsk kaller det indirekte objektet — ikke det du gir, men den du gir til. Endelsene er heldigvis få. Hankjønn og intetkjønn får -u: brat blir bratu, prozor blir prozoru, dete blir detetu. Hunkjønn på -a bytter -a med -i: sestra blir sestri, žena blir ženi. Se det i bruk: «Dajem knjigu bratu.» Her er knjigu det du gir (akkusativ), mens bratu er den du gir til (dativ). Og «Pišem sestri.» — hele betydningen «til søsteren min» ligger i den ene endelsen -i. Du trenger ikke noe ekstra ord som «til»; endelsen gjør alt arbeidet. En liten, men viktig lydregel: foran -i går k over til c. Derfor heter det majka → majci, ruka → ruci, devojka → devojci. Sier du «majki», høres det galt ut — det skal være «Kažem majci.» En fast gruppe verb styrer dativ: dati (gi), reći (si), pisati (skrive), pomoći (hjelpe), verovati (tro/stole på) og zahvaliti (takke). Dativ kommer også etter preposisjonene prema og ka, som uttrykker bevegelse i retning av noe: «Idem ka gradu.» (grad → gradu). I setninger med to objekter står gaven i akkusativ og mottakeren i dativ: «Dajem deci poklone.» (deca → deci + poklone). To feller er verdt å merke seg. For det første: pomoći styrer dativ, ikke akkusativ. På norsk hjelper du noen (direkte objekt), så det er fristende å si «Pomažem brata» — men riktig er «Pomažem bratu» og «Pomažem prijatelju». For det andre den nevnte lydvekslingen k → c: aldri «majki», alltid majci. Mestrer du disse to, sitter dativen.
Eksempler
- Dajem knjigu bratu. I'm giving the book to my brother.
- Pišem sestri. I'm writing to my sister.
- Pomažem prijatelju. I'm helping a friend.
Hele leksjonen
Alt i videoen, som tekst.
-
Du gir noen en bok, du skriver til noen, du hjelper noen. Men hvem? Dette hvem har sitt eget kasus på serbisk — dativ. Bommer du på det, høres setningen feil ut. La oss mestre det helt.
-
Dativ er mottakerens kasus — den som får noe eller som handlingen er rettet mot. Det svarer på spørsmålet kome? (til hvem?) eller čemu? (til hva?). Det er det såkalte indirekte objektet: ikke det du gir, men den du gir til.
-
Slik dannes endelsene. Hankjønn og intetkjønn får endelsen -u: brat blir bratu, dete blir detetu. Hunkjønn på -a får endelsen -i: sestra blir sestri. To endelser — det er kjernen i dativ.
-
La oss starte med det tydeligste eksemplet — verbet dati (å gi). Du gir en bok, men til hvem? Bratu. Dajem knjigu bratu. Knjigu er det du gir — det er akkusativ. Og bratu er den du gir til — det er dativ, brat pluss -u.
-
Nå hunkjønn. Du skriver et brev, og mottakeren er søsteren din. Sestra mister -a og får -i: Pišem sestri. Selve endelsen -i på sestri bærer betydningen mottaker — ikke noe ekstra ord trengs.
-
Og her det viktigste verbet å huske — pomoći (å hjelpe). På serbisk hjelper du ikke noen i akkusativ, men til noen. Verbet pomoći krever dativ: Pomažem prijatelju. Prijatelj blir prijatelju — dativ, ikke akkusativ. Dette er en felle vi skal snakke mer om.
-
La oss se de fullstendige formene på ett hankjønns- og ett hunkjønnsnavn, så de fester seg. Brat blir i dativ bratu, sestra blir sestri, majka blir majci — legg merke til hvordan k foran -i går over til c.
-
Dativ dukker ikke bare opp ved givende verb. Det kommer også etter noen preposisjoner, særlig prema og ka, som betyr bevegelse i noens retning: Idem ka gradu. Grad blir gradu etter preposisjonen ka. Det samme gjelder prema gradu.
-
Det lønner seg å huske en gruppe verb som alltid krever dativ. Det er blant annet: dati, reći, pisati, pomoći, verovati og zahvaliti. Ved hvert av dem havner mottakeren i dativ.
-
Og nå den største fellen. Verbet pomoći krever på serbisk dativ, ikke akkusativ. Derfor heter det pomažem bratu, og ikke pomažem brata. Den du hjelper, er mottakeren av handlingen og står derfor i dativ.
-
Den andre fellen gjelder hunkjønn. Hos substantiv på -ka går konsonanten k foran endelsen -i over til c. Majka blir ikke majki, men majci. Tilsvarende: ruka blir ruci, devojka blir devojci.
-
Og et siste eksempel, for å knytte alt sammen. To objekter i samme setning: det du gir i akkusativ, den du gir til i dativ. Dajem deci poklone. Poklone — akkusativ, det du gir; deci — dativ, mottakerne.
-
For å oppsummere. Dativ er mottakerens kasus og svarer på kome?. Hankjønn og intetkjønn får -u, hunkjønn på -a får -i. Verb som dati, reći og pomoći krever det, i tillegg til preposisjonene prema og ka. Husk: pomažeš bratu, ikke brata. Nå vet du hvem handlingen er rettet mot.